Jeg tenkte aldri på meg selv som en kattperson. Så møtte jeg Swindle, den feline konisten som svømte sin vei inn i livet mitt.
I 2009 gikk jeg gjennom parken på lunsjpause da jeg så en liten jente med en stor pappkasse som sa "GRATIS KETTENE". Jeg liker å se på kattunger, så jeg vandret over. De var små, definitivt for unge til å være borte fra moren deres, og alle var sovende, bortsett fra en: En skarp, svart katt med små tufts pels i ørene hans og store runde øyne som stirret på meg som om å si, "Du skal ta meg hjem, ikke sant?"
Men jeg var ikke sikker på om jeg ville ha en katt, mye mindre en kattunge, og i tillegg måtte jeg gå tilbake til jobb.
Noen timer senere gikk den lille jenta inn i butikken der jeg jobbet. Hun holdt fortsatt papkassen, men denne gangen var det bare den lille, svarte kattungen igjen. "Her," sa hun, "du burde ha dette." Hun la boksen på telleren og gikk ut.
Så nå hadde jeg en katt.
Jeg tok henne til veterinæren, som sa at hun var en sunn jente. Jeg hette henne Beatrice. Det var ikke før noen uker senere at jeg skjønte at vi alle hadde blitt lurt. Mens hun spilte med henne en ettermiddag, rullet hun seg på ryggen, og jeg stod overfor ubestridelig bevis på at min søte lille jente ikke var like mye av en jente som jeg trodde. Så det var hvordan Swindle fikk navnet hans.
Det var bare hans første con. Hvis jeg hadde kjent at Swindle ville ta sitt navn til hjertet, hadde jeg satt fast med Beatrice.
Rask fremover et par år, og Swindle hadde vokst fra en liten håndfull til en stor, sunn, armfull. Faktisk ble han litt for stor. Ok, definitivt for stor. Jeg overfødte ikke ham, så jeg kunne ikke forstå hvorfor han fortsatte å gå opp i vekt. Det var ikke før jeg så ham besøke naboene at jeg skjønte hva som foregikk.
Naboene var et eldre par uten barn. De var ganske reserverte, så vi hadde ikke snakket mye, men det viste seg at Swindle hadde de diplomatiske forbindelsene under kontroll. Jeg så fra vinduet mitt da Swindle waddled opp til naboene og gled seg mot bena sine. Jeg fortsatte å se som naboene brakte fram en veritabel fest for Swindles forbruk. Tunfisk, ost, små stumper av kylling og pølse … Jeg tror det kunne til og med vært noen kaviar der inne.
MERE: HVORDAN MIN PUPPY HJELPTE MIG, OVERKOMMER MIN ANSVAR
Jeg hadde en prat med naboene, men jeg oppdaget raskt at de likte Swindle mye mer enn de likte meg. Faktisk anklaget de meg for å sulte ham - fordi hvorfor skulle det virke så sulten hele tiden? Jeg prøvde å forklare at Swindle ville spise alt du satte foran ham, og noen ting du ikke gjorde, men de var overbevist om at han ble forferdelig mishandlet. Heldigvis flyttet vi kort tid etterpå.
Jeg satte Swindle på en diett (mye til hans avsky), og i begynnelsen syntes det å være å hjelpe. Han var nesten tilbake til sin kampvekt når kostholdet sluttet å fungere. Snart svingte magen hans frem og tilbake da han gikk, og han måtte gjøre litt ganske kattyoga for å pleie seg selv. Klart hadde han funnet en annen intetanende patsy å være hans leverandør. Jeg prøvde å følge ham på hans daglige spaserturer, men alt han noensinne gjorde var å inspisere sitt territorium og kanskje ta en lur i en av de tomme blomsterkruene et par hus ned.
Det var ikke før hans vekt ballooned til en whopping 22 pounds at sannheten ble avslørt. Jeg var på sykkelen min, kom hjem fra jobben, da jeg så en kjent blomst på en fremmed oppkjørselen. Vi var minst en blokk utenfor Swindles vanlige stomping grunnlag, men det colossus var umiskjennelig min katt.
Jeg bremset meg og så da han gikk opp til døren og ventet tålmodig i noen minutter til en middelaldrende kvinne kom ut av huset og ga ham en bolle med noe. Swindle hugget seg mens kvinnen hylte på ham, og da han var ferdig med å spise, satte han seg på fanget og licket koteletter mens hun strøk ham. Så hevet han seg oppreist og gikk avsted.
Mysteriet løst! Eller så tenkte jeg. Da jeg trakk ham fra en sikker avstand, nærmet han et annet nærliggende hus og ambled opp til verandaen. Denne gangen var målet hans to barn, som åpenbart kjente ham, og lykkelige plukket ham med lunsjkjøtt i bytte for en liten kattfylt kjærlighet.
Da han var ferdig der, flyttet han videre til et annet hus, og deretter til en annen.
Han scoret bare på tre av husene, men han sjekket inn på totalt syv, og da hadde jeg fått en ganske klar ide om hva som foregikk. Min søte gutt var en ikke-god, dobbeltkryssende hustler!
Etter det var det bare et spørsmål om å snakke med naboene og forklare situasjonen. Heldigvis var disse naboene mye mer forståelse. Innen noen få uker begynte Swindle å slanke seg igjen, og han slo seg til en magert 13 pund. Han er fortsatt glutton, men jeg tror han er fornøyd med hvordan vekttapet har forbedret sitt vertikale sprang.
PUPPY LOVE: MIN PUPPY TA MEG Jeg er kapabel av å elske noen som helst, og ønsker deres flager
Før Swindle, de fleste kattene jeg hadde møtt var standoffish snobs som lurket i skyggene. Kanskje Swindle var annerledes fordi jeg fikk ham så ung, eller kanskje det var bare hans naturlige karisma som vant meg over. Det er definitivt noe spesielt med ham. Alvorlig, ikke hver katt kan holde et helt nabolag slik han gjorde. Jeg vil gjerne tro at han har skrudd på et nytt blad, men en tiger kan ikke endre sine striper. Han er også en katt. Du kan aldri fortelle med katter.
